I all enkelhet...

Kan en bedrift oppnå vekst på lang sikt, hvis ikke også hver enkelt ansatt vokser?

Slik dyrker du kreativitet

I dag har jeg lyst til å si litt om kreativitet.

Driver å leser en bok av Lucy Küng - Strategic management in the media heter den. Når det kommer til strategilitteratur som i tillegg handler om en bransje jeg er spesielt interessert i, så må jeg si at det er en av de bedre bøkene jeg har lest.

I et av bokens 11 kapittel kom jeg inn på et som handlet om kreativitet og innovasjon. Kapitlet er ikke utelukkende knyttet til mediebransjen - jeg ser i alle fall flere bruksområder for denne teorien. Det skal jeg komme tilbake til avslutningsvis.

"Research into creativity is based, at root, on psyhcology. It focuses on the initial inspiration - the "bright idea" - that leads to the creation of a new product or service. Innovation from this perspective is understood as the successful implementation of creative ideas in the shape of processes, products or services."

Årsaken til at nettopp dennne delen var så spennende,er kanskje fordi jeg liker å anse meg selv som en kreativ person. Fraværet av blogginnlegg fra min side, skulle kanskje ikke tilsi det, men boka ga meg litt insikt på hvorfor jeg kanskje ikke føler har boblet over av kreative tanker på en stund.

Lucy Küng setter opp fem punkter som er ment å fostre kreativitet i et arbeidsmiljø. Disse punktene er:
- Oppmuntring
- Autonomi (selvstendighet eller en form for frihet)
- Ressurser
- Utfordring og
- Sammensetning av team

Å oppmuntre til kreativitet kan sikkert gjøres på flere vis. I en fase der man jobber med ideer er det likevel viktig at man gis anledning til å komme med ideer uten at disse på noen måte latterliggjøres. Hvis ideen for eksempel spøkes bort av noen andre - for eksempel fra din arbeidsleder - så vil kanskje den som kommer med ideen føle at viktigheten av kreativitet er bare noe en pynter seg med, og at lederen ikke tar verken prosjektet eller et uttalt ønske om å skape et kreativt arbeidsmiljø alvorlig. Tar man ideen på alvor, selv om ideen i utgangspunktet kanskje ikke er den beste, så vil det gi motivasjon til mer kreativ tenkning.

For at kreativiteten skal blomstre, mener Küng at det er viktig for de som er involvert i et kreativt prosjekt at de ikke bindes opp i en mengde rapportering og ting som ikke er essensielle for prosjektet. Prosjektgruppa bør heller ikke være for bundet til hvordan målet skal nås, så lenge målet er definert. Denne friheten (autonomien) gir prosjektdeltakerne eierskap i prosjektet og altså økt motivasjon til å yte.

Autonomi - mener jeg - henger sammen med ressurser, som er neste punkt på lista. Hvis jeg skal ikke får frihet til å konsentrere meg om den kreative prosessen i prosjektet, men må bruke tid på å skrive rapporter, så har man en innskrenkning i ressursene (ressurser = tid og penger) som kan oppleves problematisk for å gjøre den kreative jobben. For lite ressurser vil gi gruppa mindre anledning til å leke seg fram til konsepter og løsninger, mens for mye ressurser kan gjøre at en mister det fokus og disiplinen gruppa bør ha i forhold til prosjektet. Ingen enkel balansegang, med andre ord.

På Küngs 5-punktsliste finner vi også utfordring. Med dette mener hun at prosjekt bør være utfordrende framfor overveldende, at det ikke bør være rutinepreget og at prosjektet er mobiliserende på en gruppe som man opplever har riktig ekspertise til å løse oppdraget og evnen til kreativ tenkning. Det siste henger også sammen med hvordan en komponerer laget. Har man klart å sette sammen et lag med nøyaktig samme bakgrunn, ekspertise og perspektiver, så klarer man kanskje ikke å se annet enn den ene, åpenbare løsningen?

Vel, jeg føler jo at jeg kan analysere min egen situasjon ut fra de parametrene som Küng her trekker opp. Denne bloggen - som for meg i utgangspunktet skulle være et kreativt prosjekt - har ikke lyktes. Årsakene til det er mange, men ut fra 5-punktslista til Küng, kan jeg jo se for eksempel at jeg ikke har hatt nok tid til å sette meg ned å skrive (manglende ressurser) og jeg har hatt for mye annet å gjøre (manglende autonomi) med jobb, samboer, feriering og utdanning.

På samme måte kan jeg analysere andre "prosjekter" jeg er involvert i. Når det gjelder utdanningssituasjonen, så ser jeg at ressursene har vært begrenset - først og fremst tiden, jeg ser at prosjektet/studiet har lidd under at jeg har vært bundet til mange andre oppgaver, mens på jobben ser jeg at mange rutinemessige oppgaver, liten tid til å dyrke ideer og manglende oppmuntring har lagt et altfor tungt lokk på min egen kreativitet.

Men nå som jeg har identifisert "problemene", så er det kanskje overkommelig å igjen få mine kreative prosjekter til å spire? Det er i alle fall lov til å håpe :-)

Da journalistikken stakk

Høsten 2004: En mann i begynnelsen av 20-årene begynner på journalistutdanningen med et mål og en drøm om å bli sportsjournalist for å dekke idretten han elsker - fotball.
Mannen er hjemmehørende i Nord-Norge, og har forklart at han ikke har noen tidligere erfaringer som journalist, men at han er en ivrig avisleser.

Sommer 2006: En mann - nå i midten av 20-årene - går ut av journalistutdanningen. Vedkommende ønsker å avdekke kritkkverdige forhold i samfunnet, og å bidra til at et mangfold av stemmer høres i samfunnsdebatten.
Mannen har et par korte opphold bak seg innenfor journalistikken.

Høsten 2006: En jobbsøkende journalist får seg jobb i en nordnorsk sportsredaksjon. Mannen har forklart at dette ble gjort for å få en fot innafor i bransjen, og at dette kunne være en ideell start på karrieren.
Ingen skal ha kommet til skade i søknadsprosessen.

Vinter 2007: En fersk sportsjournalist søker seg vekk fra sportsjournalistikken. Journalisten har forklart at fagfeltet er for snevert, og at han ønsker seg i retning av nyhetsjournalistikken der vedkommende i større grad har en mulighet til å ivareta interessene til enkeltmennesker og grupper som utsettes for maktmisbruk fra myndigheter eller andre sterke krefter i samfunnet.
Selv om journalisten får seg jobb som nettjournalist, ser han på dette som en mulighet til utvidet kompetanse og større anledning til å jobbe med flere ulike fagfelt innenfor journalistikken.
- Der sportsjournalistikken var litt for snever, får jeg nå mulighet til å dekke alt fra sport og kultur til politikk,økonomi og utdanning. Det vil utvide mine kunnskaper og ferdigheter i en ny retning, skal den da 26 år gamle journalisten ha forklart. Av private årsker har han ønsket å være anonym.

Vinter 2008: I løpet av ett år som nettjournalist forteller en 27 år gammel mann at nettjournalistikken er for overfladisk, og at han igjen ser seg om etter noe annet å gjøre.
- Jobben min består i stor grad av å redigere bildeserier, andre journalister sine tekster, overfladisk bearbeiding av pressemeldinger og utstrakt kontakt med nødinstansene i forbindelse med hendelser. Dette har,slik jeg ser det, lite å gjøre med pressens samfunnsrolle, sier mannen.
Han velger å ta videreutdanning for å styrke sine muligheter til det han kaller "skikkelig journalistikk".
- Altfor lite av journalistikken er tuftet på kvalitet. Det er for mye harelabb, særlig på nettet. Det brukes for mye energi og fokus av medieledere generelt på besøkstall og klikk. Dette igjen genererer inntekter fra annonsører på kort sikt, men hvilke annonsører vil forbindes med bilder av halvnakne jenter og helfulle folk på byen på lang sikt, spør mannen retorisk.
Og fortsetter:
- Unge folk som i stor grad bruker nettavisene er de som i størst grad er misfornøyd med nettproduktene til norske aviser. Disse er også de som bruker nettet mest, og i lengden kan ikke mediene få inntekter på produkter som ikke oppfattes som troverdig hos lesere og annonsører. Samtidig stuper opplagstallene til avisene. Avisene blir tynnere, dårligere og dyrere, og dette vil ikke snu før noen våger å satse på journalistikk som går i dybden i stedet for basarer,ymse pressekonferanser, og bildeserier i sine kanaler.

Vinter 2009: En mann i slutten av 20-årene har begynt å studere til master i næringslivsjournalistikk for å styrke mulighetene til det han kaller "en mer meningsfull jobb". Bare måneder ut i studiet har han bestemt seg for at han skal forlate nettjournalistikken.
- Men jeg har ikke tidfestet det,sier mannen.
Han sier videre at den økte kunnskapen han har fått som følge av studiet, etter hvert har gjort jobben enda mer meningsløs.
- Avstanden mellom hvor jeg står nå og der jeg vil være, har bare økt etter hvert som jeg har fått ny kunnskap. Slik situasjonen min er nå, kan den ikke fortsette, sier mannen.

Mannen skal ikke ha fått alvorlige fysiske skader som følge av dårlig journalistikk.

På den annen side kommer tilbake med mer.

Lyckliga gatan

I dag har jeg lyst til å skrive om lykke. Gjennom de forskjellige stadiene i livet opplever man ulik grad av lykke. I VG Helg pleier de som blir portrettert å beskrive lykken i livet ved hjelp av en graf fra fødselen og fram til i dag. Litt morsom måte å gjøre det på, men samtidig veldig forenklet, slik mye i media jo er.

For min egen del varierer graden av lykke kontinuerlig.  Hvis noen skryter av noe jeg har gjort føler jeg plusslykke. Om de kjefter på meg av samme grunn føler jeg minuslykke. Og begge delene kan jo skje med noen minutters mellomrom. 

"En lykke kommer sjelden alene."

OAP,egen tolkning.

Som alt annet her i livet er det også forsket på lykke. For en tid tilbake sto det en artikkel i Aftenposten om temaet. Der ble det slått fast at lykketoppen i nordmenns livsløp, både for menn og kvinner, inntreffer når de befinner seg tidlig i et parforhold - og før de har fått barn. Etter at barna har kommet til verden synker lykkenivået etter hvert som barna vokser opp. For kvinner fortsetter nedgangen i følt lykke når barna flytter hjemmefra, mens menn ser ut til å oppleve en "lykkeboost" når barna har forlatt.

På mange måter stemmer dette med mitt eget bilde av lykke. Riktignok er jeg lykkelig enslig, men at lykketoppen nås i et tidlig stadium av et parforhold kan jeg se for meg( og for så vidt tenke tilbake på).

Det jeg synes høres merkelig ut er at lykken avtar når man får barn.  Jeg kan jo skjønne at man blir mer bundet, at man ikke bare kan ta hensyn til sin egen lykke lenger, men jeg har tilgode å snakke med noen som har opplevd det å få barn som starten på en lang nedtur.

 

Resultatene av det forskningsprosjektet jeg leste om i Aftenposten viste også at man opplever det laveste lykkenivået når vi er enslige foreldre, når vi har mistet partneren eller ikke har funnet noen partner. Dette resultatet gjelder visstnok mest for menn.

For meg høres det merkelig ut å sette enslige foreldre i bås med dem som har mistet partneren eller dem som ikke har funnet noen partner ennå, men det er nå slik resultatene har blitt.

Men hva skal man så si til dette da? At de partnerløse er lavest på lykkestigen?

Jo, ut i fra mitt ståsted som enslig betyr vel dette at jeg går en lys framtid i møte.

 

Kanskje spesielt om jeg finner en steril partner...

Umotivert

Offfff, det er altfor lenge siden jeg har skrevet i bloggen min nå.  Hovedårsaken er vel at jeg ikke har vært spesielt motivert for det.  Hvorfor jeg ikke har vært motivert, vet jeg ikke. Jeg er bare så lei. Lei av det livet jeg lever. Lei av jobben. Lei av byen jeg bor i. Lei av... å ikke finne meg helt til rette.  Lei av å ikke være fornøyd.

Og det tar på.  Men slik er det hele tiden: Etter en periode hvor jeg har hatt det veldig bra, hvor jeg trives på jobben, trives i byen og med livet jeg lever, så går det litt tyngre igjen. Jeg har ingen forklaring på hvorfor det er sånn. Det bare skjer.

Heldigvis.

For noe av det beste med å ha det kjipt, er å vite at det kommer til å bli bedre.  En dag i nær framtid kommer jeg til å føle lykke. Jeg kommer til å få det så bra. Jeg kommer til å trives, til å spøke og le, og ikke være mutt og innesluttet.

Når jeg tenker på det, så gleder jeg meg litt. Det skal bli artig å trives igjen. Det skal bli artig å føle at det man driver med er meningsfylt, at det betyr noe for noen, at de det betyr noe for, blir lykkeligere enn det de var før jeg gjorde det jeg gjør.

"Når du er nede i en bølgedal, kan du tenke på at uten bølgedalene får du heller ingen høydepunkter å glede deg over. Da blir alt flatt og kjedelig - ingen bølgedaler gir ingen høydepunkter."

PIP, fritt etter hukommelsen.

"Det du ikke dør av, gjør deg bare sterkere."

En som ikke døde.

Så det så.

- Ka vi skulle gjort uten havet?

Ja,det har jeg ofte lurt på.

Noen som også lurer på det er Trond Viggo Torgersen. Har vist denne filmsnutten til mange allerede, og legger den ut til de av dere som ikke allerede har sett den. Litt merkelig at jeg aldri har sett dette på tv,men måtte på nettet for å finne det.

Ingen tvil om at TVT er en kvalifisert komiker!

Det viser også denne filmen der han spør seg om hva vi skulle gjort uten fjellene.

Morsomt,ja?

Alt du går glipp av

Som relativt oppegående vesner gjør vi mennesker valg hele tiden. Noen velger å komme tidlig i jobb på bekostning av (lang) utdannelse. Noen velger å stifte familie, mens andre velger å leve livet alene. Noen velger laks til middag, andre velger snegler. Hele tiden tar man valg, og valgene preger deg som person og dine omgivelser, riktignok i ulik grad som du selv skjønner etter eksemplene jeg allerede har gitt.

velge valgte, valgt (norr velja, besl med *II ville)
1 av egen vilje bestemme seg for (noe); slå inn på, satse på; preferere

I betydningen av å velge som du ser over biter jeg meg merke i satse på. Når man tar et valg, så satser man på en ting framfor noe annet. Å satse på skal jeg komme tilbake til. Et valg trenger ikke å utelukke et annet valg, men valget du tar vil begrense muligheten for i hvilken grad man virkelig kan satse på de ulike valgene:

Da Lofoten fikk sin fastlandsforbindelse - Lofast - så valgte man fergefri forbindelse fra Lofoten og nordover, samt at man reduserte reisetiden med ferge sørover med én time. Dette - i tillegg til styrket fergesamband mellom Bognes og Lødingen var det man fikk. For å oppnå dette betalte man rundt 1,7 milliarder kroner og et særdeles svekket fergesamband mellom Skutvik i Hamarøy og Svolvær i Vågan.

Valget som ble gjort har ført til at turistene strømmer til Lofoten, reiselivsnæringen i Lofoten jubler og handelsnæringen i Harstad/Narvik/Svolvær fryder seg drøye halvåret etter den storstilte åpningen av fastlandsforbindelsen. Men om tonen er god i Hålogaland etter at Lofast kom på plass, er man ikke like fornøyd i Salten.

Etter at Skutvik-ferga har redusert antall avganger fra 11 i døgnet i 2007 til én avgang i 2008 frykter man på Hamarøy at Knut Hamsuns rike vil dø ut når de har mistet hovedfartsåren til Lofoten. I Bodø jamres det også over at byens status som fylkeshovedstad er truet (av Narvik). For med storflyplass, endestasjon på jernbanen, samt ferger og hurtigbåter i hytt og gevær er transport veldig viktig for Bodø. Med Lofast på plass og et svakere fergetilbud mellom Skutvik - Svolvær og Bodø - Moskenes er det grunn til bekymring - ikke bare for Salten.

• flypassasjerer i Lofoten reiser i større grad enn tidligere via Evenes enn Bodø



• yrkessjåfører signaliserer at de heller vil kjøre via Sverige og Narvik til Lofoten enn å bli borte i en fergekø



• turoperatører varsler at de vurderer å droppe Lofoten som turistmål fordi fergeproblematikken blir for mye å svelge for turistene. Med Lofoten borte fra turkartet signaliserer operatørene også at Bodø blir uinteressant.

Hva konsekvensene av dette blir kan man jo bare spekulere i. Kanskje betyr det at folketallet i Nordland bare fortsetter å synke? Kanskje blir det på andre siden av grensen mot øst at jubelen blir størst etter Lofast? Kanskje,kanskje,kanskje...

Dette ble kanskje en digresjon i forhold til innledningen om enkeltpersoners valg i det daglige, men det viser at valg får konsekvenser, ofte for flere enn dem som tar beslutningen.

Derfor: Tenk nøye gjennom hva du velger, og stå for valget du har gjort!