Kreativitet er sexy

I dag har jeg lyst til å si litt om kreativitet.

Driver å leser en bok av Lucy Küng - Strategic management in the media heter den. Når det kommer til strategilitteratur som i tillegg handler om en bransje jeg er spesielt interessert i, så må jeg si at det er en av de bedre bøkene jeg har lest.

I et av bokens 11 kapittel kom jeg inn på et som handlet om kreativitet og innovasjon. Kapitlet er ikke utelukkende knyttet til mediebransjen - jeg ser i alle fall flere bruksområder for denne teorien. Det skal jeg komme tilbake til avslutningsvis.

"Research into creativity is based, at root, on psyhcology. It focuses on the initial inspiration - the "bright idea" - that leads to the creation of a new product or service. Innovation from this perspective is understood as the successful implementation of creative ideas in the shape of processes, products or services."

Årsaken til at nettopp dennne delen var så spennende,er kanskje fordi jeg liker å anse meg selv som en kreativ person. Fraværet av blogginnlegg fra min side, skulle kanskje ikke tilsi det, men boka ga meg litt insikt på hvorfor jeg kanskje ikke føler har boblet over av kreative tanker på en stund.

Lucy Küng setter opp fem punkter som er ment å fostre kreativitet i et arbeidsmiljø. Disse punktene er:
- Oppmuntring
- Autonomi (selvstendighet eller en form for frihet)
- Ressurser
- Utfordring og
- Sammensetning av team

Å oppmuntre til kreativitet kan sikkert gjøres på flere vis. I en fase der man jobber med ideer er det likevel viktig at man gis anledning til å komme med ideer uten at disse på noen måte latterliggjøres. Hvis ideen for eksempel spøkes bort av noen andre - for eksempel fra din arbeidsleder - så vil kanskje den som kommer med ideen føle at viktigheten av kreativitet er bare noe en pynter seg med, og at lederen ikke tar verken prosjektet eller et uttalt ønske om å skape et kreativt arbeidsmiljø alvorlig. Tar man ideen på alvor, selv om ideen i utgangspunktet kanskje ikke er den beste, så vil det gi motivasjon til mer kreativ tenkning.

For at kreativiteten skal blomstre, mener Küng at det er viktig for de som er involvert i et kreativt prosjekt at de ikke bindes opp i en mengde rapportering og ting som ikke er essensielle for prosjektet. Prosjektgruppa bør heller ikke være for bundet til hvordan målet skal nås, så lenge målet er definert. Denne friheten (autonomien) gir prosjektdeltakerne eierskap i prosjektet og altså økt motivasjon til å yte.

Autonomi - mener jeg - henger sammen med ressurser, som er neste punkt på lista. Hvis jeg skal ikke får frihet til å konsentrere meg om den kreative prosessen i prosjektet, men må bruke tid på å skrive rapporter, så har man en innskrenkning i ressursene (ressurser = tid og penger) som kan oppleves problematisk for å gjøre den kreative jobben. For lite ressurser vil gi gruppa mindre anledning til å leke seg fram til konsepter og løsninger, mens for mye ressurser kan gjøre at en mister det fokus og disiplinen gruppa bør ha i forhold til prosjektet. Ingen enkel balansegang, med andre ord.

På Küngs 5-punktsliste finner vi også utfordring. Med dette mener hun at prosjekt bør være utfordrende framfor overveldende, at det ikke bør være rutinepreget og at prosjektet er mobiliserende på en gruppe som man opplever har riktig ekspertise til å løse oppdraget og evnen til kreativ tenkning. Det siste henger også sammen med hvordan en komponerer laget. Har man klart å sette sammen et lag med nøyaktig samme bakgrunn, ekspertise og perspektiver, så klarer man kanskje ikke å se annet enn den ene, åpenbare løsningen?

Vel, jeg føler jo at jeg kan analysere min egen situasjon ut fra de parametrene som Küng her trekker opp. Denne bloggen - som for meg i utgangspunktet skulle være et kreativt prosjekt - har ikke lyktes. Årsakene til det er mange, men ut fra 5-punktslista til Küng, kan jeg jo se for eksempel at jeg ikke har hatt nok tid til å sette meg ned å skrive (manglende ressurser) og jeg har hatt for mye annet å gjøre (manglende autonomi) med jobb, samboer, feriering og utdanning.

På samme måte kan jeg analysere andre "prosjekter" jeg er involvert i. Når det gjelder utdanningssituasjonen, så ser jeg at ressursene har vært begrenset - først og fremst tiden, jeg ser at prosjektet/studiet har lidd under at jeg har vært bundet til mange andre oppgaver, mens på jobben ser jeg at mange rutinemessige oppgaver, liten tid til å dyrke ideer og manglende oppmuntring har lagt et altfor tungt lokk på min egen kreativitet.

Men nå som jeg har identifisert "problemene", så er det kanskje overkommelig å igjen få mine kreative prosjekter til å spire? Det er i alle fall lov til å håpe :-)

Da journalistikken stakk

Høsten 2004: En mann i begynnelsen av 20-årene begynner på journalistutdanningen med et mål og en drøm om å bli sportsjournalist for å dekke idretten han elsker - fotball.
Mannen er hjemmehørende i Nord-Norge, og har forklart at han ikke har noen tidligere erfaringer som journalist, men at han er en ivrig avisleser.

Sommer 2006: En mann - nå i midten av 20-årene - går ut av journalistutdanningen. Vedkommende ønsker å avdekke kritkkverdige forhold i samfunnet, og å bidra til at et mangfold av stemmer høres i samfunnsdebatten.
Mannen har et par korte opphold bak seg innenfor journalistikken.

Høsten 2006: En jobbsøkende journalist får seg jobb i en nordnorsk sportsredaksjon. Mannen har forklart at dette ble gjort for å få en fot innafor i bransjen, og at dette kunne være en ideell start på karrieren.
Ingen skal ha kommet til skade i søknadsprosessen.

Vinter 2007: En fersk sportsjournalist søker seg vekk fra sportsjournalistikken. Journalisten har forklart at fagfeltet er for snevert, og at han ønsker seg i retning av nyhetsjournalistikken der vedkommende i større grad har en mulighet til å ivareta interessene til enkeltmennesker og grupper som utsettes for maktmisbruk fra myndigheter eller andre sterke krefter i samfunnet.
Selv om journalisten får seg jobb som nettjournalist, ser han på dette som en mulighet til utvidet kompetanse og større anledning til å jobbe med flere ulike fagfelt innenfor journalistikken.
- Der sportsjournalistikken var litt for snever, får jeg nå mulighet til å dekke alt fra sport og kultur til politikk,økonomi og utdanning. Det vil utvide mine kunnskaper og ferdigheter i en ny retning, skal den da 26 år gamle journalisten ha forklart. Av private årsker har han ønsket å være anonym.

Vinter 2008: I løpet av ett år som nettjournalist forteller en 27 år gammel mann at nettjournalistikken er for overfladisk, og at han igjen ser seg om etter noe annet å gjøre.
- Jobben min består i stor grad av å redigere bildeserier, andre journalister sine tekster, overfladisk bearbeiding av pressemeldinger og utstrakt kontakt med nødinstansene i forbindelse med hendelser. Dette har,slik jeg ser det, lite å gjøre med pressens samfunnsrolle, sier mannen.
Han velger å ta videreutdanning for å styrke sine muligheter til det han kaller "skikkelig journalistikk".
- Altfor lite av journalistikken er tuftet på kvalitet. Det er for mye harelabb, særlig på nettet. Det brukes for mye energi og fokus av medieledere generelt på besøkstall og klikk. Dette igjen genererer inntekter fra annonsører på kort sikt, men hvilke annonsører vil forbindes med bilder av halvnakne jenter og helfulle folk på byen på lang sikt, spør mannen retorisk.
Og fortsetter:
- Unge folk som i stor grad bruker nettavisene er de som i størst grad er misfornøyd med nettproduktene til norske aviser. Disse er også de som bruker nettet mest, og i lengden kan ikke mediene få inntekter på produkter som ikke oppfattes som troverdig hos lesere og annonsører. Samtidig stuper opplagstallene til avisene. Avisene blir tynnere, dårligere og dyrere, og dette vil ikke snu før noen våger å satse på journalistikk som går i dybden i stedet for basarer,ymse pressekonferanser, og bildeserier i sine kanaler.

Vinter 2009: En mann i slutten av 20-årene har begynt å studere til master i næringslivsjournalistikk for å styrke mulighetene til det han kaller "en mer meningsfull jobb". Bare måneder ut i studiet har han bestemt seg for at han skal forlate nettjournalistikken.
- Men jeg har ikke tidfestet det,sier mannen.
Han sier videre at den økte kunnskapen han har fått som følge av studiet, etter hvert har gjort jobben enda mer meningsløs.
- Avstanden mellom hvor jeg står nå og der jeg vil være, har bare økt etter hvert som jeg har fått ny kunnskap. Slik situasjonen min er nå, kan den ikke fortsette, sier mannen.

Mannen skal ikke ha fått alvorlige fysiske skader som følge av dårlig journalistikk.

På den annen side kommer tilbake med mer.

Oi,så sinna!

Ja, fra tid til annen kjenner jeg at jeg blir skikkelig forbanna, at rullegardinen går ned og at røyken siver ut av ørene mine, mens det som gjør meg sint svelges unna sammen med et lite hint av stolthet.

Mens jeg ennå drev med idrett var det dessverre flere - både lagkamerater, trenere, motspillere og dommere - som lærte seg å leve med mine mer eller mindre saklige utbrudd. Etter hvert som jeg ble mer voksen, la jeg noe av tenningsnivået på hylla, fordi det gagnet laget mer enn det gagnet meg å fortsette med utbruddene. Riktignok var høyt tenningsnivå noe som måtte til for at jeg skulle prestere, men det hjalp jo ikke så mye dersom jeg brøt ned fem, sju eller ti lagkamerater slik at de ikke fikk noe til. I alle fall ikke i en lagidrett som fotball.(Erfaringer fra lagidrett er i mange sammenhenger veldig overførbart til for eksempel arbeidslivet eller familielivet for den saks skyld.)

For min del ble det som å slå av en bryter. Jeg småjogget bare rundt på banen og spøkte med medspillere,dommere og motspillere, og det igjen gjorde at jeg langt fra var skjerpet når ballen kom min vei. Så med tenningsnivået på hylla, fulgte fotballskoene tett etter.

Etter at fotballkarrieren har jeg vært nødt til å lære meg å takle sinne på en annen måte. Jeg har blitt flinkere til å konfrontere folk som har brakt sinnet fram hos meg umiddelbart, og de gangene det ikke har vært praktisk mulig, har jeg som regel fått det ut gjennom skriving - rett og slett bare fått ut alt på papiret.

Jeg tror det er viktig å slippe fram sinnet sitt når det føles naturlig, å få det ut uten å bli usaklig, noe ikke alle er enige med meg i. I mine omgivelser er det personer som har lært meg å takle sinne på en helt annen måte; man skal ikke vise sinne i det hele tatt. I alle fall ikke hvis det ikke gagner saken. Denne oppfatningen blir jeg, om ikke sint, så i alle fall lettere frustrert av. Noen av de mest deprimerende periodene av mitt liv har blitt ytterligere forsterket av at innesperret aggresjon har blitt blåst ut samtidig. Kanskje var det i disse stundene jeg lærte meg å takle det på en bedre måte?


Jeg har ved flere anledninger tidligere referert til Aftenposten Innsikt, som er en egen seksjon i avisa og som også kommer ut med "høydepunktene" i et eget magasin en gang i måneden. I dag sto det en artikkel der som fattet min interesse: Det handlet om, ja nettopp, sinne.

Forskere har nemlig kommet fram til at verken det å sperre sinnet inne, eller å blåse ut fullstendig er gode løsninger, som jeg også har gitt eksempler på ovenfor (jmf fotball og deprimerende perioder).Den beste løsningen er ifølge ekspertene å fortelle om sin reaksjon på en rolig måte, uten å angripe personligheten til den det gjelder.

Det forskerne gjorde var å se på sammenhengen mellom reaksjonsmønster hos en kunde som fikk forespeilet et tilbud, med hva kunden faktisk måtte betale da han hadde forhandlet ferdig. Det som viste seg der, og som egentlig ikke er noen stor overraskelse, er at de som evnet å gi uttrykk for sitt sinne gjennom saklige tilbakemeldinger fikk en bedre deal enn de som smurte på med noen personkarakteristikker.

Og det kan jo kanskje være greit å vite...

Skuffende babysvømming

Etter et nærmest umenneskelig press fra omverden, kommer jeg nå med en aldri så liten oppdatering fra livet mitt:)

Denne gangen ønsker jeg å ta for meg babysvømming som arrangeres i svømmehaller og badeland rundt omkring i hele Norge(ja, i resten av verden og,for alt jeg vet).

Etter å ha bivånet en sesjon med babysvømming mandag ettermiddag, vil jeg bare si at jeg er indignert over å ha blitt klar over for et lavt nivå det er på babysvømmingen - i alle fall i Bodø. Det heter babySVØMMING ikke babySYNKING! Når det arrangeres babysvømming skal babyene svømme. Hadde det stått babySYNKING på timeplanen skulle nurkene fått sunket så mye de ville for min del. Men så var altså ikke tilfellet.

For synke er sannsynligvis det eneste babyene ville ha gjort dersom deres vettløse foreldre hadde sluppet dem løs på egen hånd. Selv om roen riktig nok hadde senket seg sammen med babyene, er jeg for glad i menneskeheten til å ønske at noe sånt skulle skje.

Jeg kan ellers melde om at jeg etter denne opplevelsen, der jeg kom fra badelandet med liv og helse i behold, regner meg for å være klar til å stifte familie i løpet av det neste døgnet. Kan jeg overleve babysvømming, så kan jeg overleve alt!

Farvel!;-)

Nye bilder fra Meløy

Hei,igjen!

Høsten er en kjempefin tid å bruke til fotografering. Og da jeg hadde en liten høstferie i begynnelsen av oktober, var jeg i Meløy hvor jeg fikk tatt flere bilder som jeg er ganske fornøyd med.

Har lagt et utvalg til i bildeserien i menyen til venstre til inspirasjon.  En liten smakebit er likevel på sin plass:

Dette bildet er tatt ombord på hurtigbåten på tur fra Bodø til Ørnes. Et møte med et lasteskip, ble med litt kreativitet et møte med to lasteskip. Eller ble det det? :-)

Foto er gøy!

Å fotografere er en av mine fremste hobbyer. Det bør jo også gjenspeile seg her i bloggen min.

Derfor har jeg lagt til en serie med bilder i menyen til venstre. Skal forsøke å bli flinkere til å oppdatere bildeserien med nye bilder etter hvert.

I mellomtiden kan dere kose dere med bilder fra kommunene Bodø, Meløy og Vågan.

Vel bekomme!

Hva skal du gjøre når du sliter?

Av og til kan man bli skikkelig deprimert av å tenke for hardt over livets realiteter. Det betyr ikke at man skal la være å tenke over ting som er vanskelig, mener jeg. Konfrontasjon er en fin ting, og som min kloke venn Erik sa under forrige innlegg, er det viktig å skape kontraster i livet sitt slik at det ikke blir kjedelig.

For min del er ikke det dagligdags å være deppa, og dermed er det jo også en kontrast til livet for øvrig.

I alle fall. Det jeg ofte gjør når jeg er sliter i motbakke er å skrive. Skrive mye - enten her eller andre steder. Det setter fingeren på problemene, og når jeg har kartlagt disse er det to spørsmål jeg ofte stiller meg:

• Kan jeg gjøre noe med dette problemet selv?
• Hvis ja: Hva kan jeg gjøre?

Det skal visst være slik at vi menn er mer løsningsorienterte, der kvinner kanskje heller bare har behov for å lufte ut problemer. Og mine spørsmål bærer jo preg av at jeg vil finne løsninger. Hvis svaret på det øverste spørsmålet er "nei", har jeg jo likvel fått luftet et problem. Når det er luftet, eller gjennomtenkt, opplever i alle fall jeg at det er lettere å legge det bak meg.

Sånn sett kan jeg vel gi dem litt rett, de som har hevdet at jeg er "ei kjerring".

Uansett. Å skrive fungerer ikke for alle. Og det hender jeg bruker andre metoder. For eksempel å snakke med noen eller å legge inn en hard treningsøkt.

Sist jeg gjorde det første, fant jeg ut at jeg ikke var alene om mine bekymringer. Bare det var hjelp nok i massevis!

Og takk for det!