I dag har jeg lyst til å skrive om lykke. Gjennom de forskjellige stadiene i livet opplever man ulik grad av lykke. I VG Helg pleier de som blir portrettert å beskrive lykken i livet ved hjelp av en graf fra fødselen og fram til i dag. Litt morsom måte å gjøre det på, men samtidig veldig forenklet, slik mye i media jo er.
For min egen del varierer graden av lykke kontinuerlig. Hvis noen skryter av noe jeg har gjort føler jeg plusslykke. Om de kjefter på meg av samme grunn føler jeg minuslykke. Og begge delene kan jo skje med noen minutters mellomrom.
"En lykke kommer sjelden alene."
OAP,egen tolkning.
Som alt annet her i livet er det også forsket på lykke. For en tid tilbake sto det en artikkel i Aftenposten om temaet. Der ble det slått fast at lykketoppen i nordmenns livsløp, både for menn og kvinner, inntreffer når de befinner seg tidlig i et parforhold - og før de har fått barn. Etter at barna har kommet til verden synker lykkenivået etter hvert som barna vokser opp. For kvinner fortsetter nedgangen i følt lykke når barna flytter hjemmefra, mens menn ser ut til å oppleve en "lykkeboost" når barna har forlatt.
På mange måter stemmer dette med mitt eget bilde av lykke. Riktignok er jeg lykkelig enslig, men at lykketoppen nås i et tidlig stadium av et parforhold kan jeg se for meg( og for så vidt tenke tilbake på).
Det jeg synes høres merkelig ut er at lykken avtar når man får barn. Jeg kan jo skjønne at man blir mer bundet, at man ikke bare kan ta hensyn til sin egen lykke lenger, men jeg har tilgode å snakke med noen som har opplevd det å få barn som starten på en lang nedtur.
Resultatene av det forskningsprosjektet jeg leste om i Aftenposten viste også at man opplever det laveste lykkenivået når vi er enslige foreldre, når vi har mistet partneren eller ikke har funnet noen partner. Dette resultatet gjelder visstnok mest for menn.
For meg høres det merkelig ut å sette enslige foreldre i bås med dem som har mistet partneren eller dem som ikke har funnet noen partner ennå, men det er nå slik resultatene har blitt.
Men hva skal man så si til dette da? At de partnerløse er lavest på lykkestigen?
Jo, ut i fra mitt ståsted som enslig betyr vel dette at jeg går en lys framtid i møte.
Kanskje spesielt om jeg finner en steril partner...
7 kommentarer:
Hah! Som om det skull finnes en regel for når man ska vårrå lykkelig lizzom.
Don't scream in the pist sei æ bærre!
Snart e det vinter med nedoverski, afterski og bånnski. Da ska vi sjå på lykke tenke æ!
Og når vi først er inne på temaet så varer følelsen av lykke når noe positivt skjer kortere enn vi forventer oss, og er ikke så sterk som vi hadde trodd. Foreksempel om vi får nå vi har ønsket oss, så blir vikk ikke så glade som vi hadde trodd at vi kom til å bli.
På den andre siden så varer følelsen av sorg når ting går i mot oss mye lenger. Foreksempel så varer lykken ved å inngå ekteskap i mellom et halvt og to år, mens sorgen over en skilsmisse kan vare i seks til åtte år. (I det siste eksemplet må tallene taes med en klype salt, de er fritt etter min hukommelse)
Dette fikk jeg rede på da jeg var i praksis og laget en sak om lotto-lykke, jeg husker at jeg ble veldig trist av å høre om denne forskningen. Samtidig følte jeg at det stemte godt med mine egne opplevelser.
Shit, det ble jo nesten som et eget blogginlegg i blgginnlegget!
Jeg ble litt lykkeligere en lørdag morgen av å finne bloggen din etter å ha trykket på en tilfeldig link på Eriks side :)
Takk!
Takk for fine innspill og tilbakemeldinger:-)
Jeg så på ansikt til ansikt med Morten Krogvold og Arne Nordheim, hvor Nordheim snakker om at kreativiteten oppstår for han i melankolien, og ikke lykken.(tror dette er tilfellet for flere) Kanskje vi skal bare være lykkelig for at alle ikke er så lykkelig hele tiden? :)
I alle fall hvis kreativitet er målet.
Og det er sikkert en del av målet for flere av oss.
:-)
Legg inn en kommentar