Umotivert

Offfff, det er altfor lenge siden jeg har skrevet i bloggen min nå.  Hovedårsaken er vel at jeg ikke har vært spesielt motivert for det.  Hvorfor jeg ikke har vært motivert, vet jeg ikke. Jeg er bare så lei. Lei av det livet jeg lever. Lei av jobben. Lei av byen jeg bor i. Lei av... å ikke finne meg helt til rette.  Lei av å ikke være fornøyd.

Og det tar på.  Men slik er det hele tiden: Etter en periode hvor jeg har hatt det veldig bra, hvor jeg trives på jobben, trives i byen og med livet jeg lever, så går det litt tyngre igjen. Jeg har ingen forklaring på hvorfor det er sånn. Det bare skjer.

Heldigvis.

For noe av det beste med å ha det kjipt, er å vite at det kommer til å bli bedre.  En dag i nær framtid kommer jeg til å føle lykke. Jeg kommer til å få det så bra. Jeg kommer til å trives, til å spøke og le, og ikke være mutt og innesluttet.

Når jeg tenker på det, så gleder jeg meg litt. Det skal bli artig å trives igjen. Det skal bli artig å føle at det man driver med er meningsfylt, at det betyr noe for noen, at de det betyr noe for, blir lykkeligere enn det de var før jeg gjorde det jeg gjør.

"Når du er nede i en bølgedal, kan du tenke på at uten bølgedalene får du heller ingen høydepunkter å glede deg over. Da blir alt flatt og kjedelig - ingen bølgedaler gir ingen høydepunkter."

PIP, fritt etter hukommelsen.

"Det du ikke dør av, gjør deg bare sterkere."

En som ikke døde.

Så det så.