Syk idrett

Sommerferie er ikke bare ensbetydende med sol, grilling, bading og reiser til mer eller mindre fjerntliggende strøk. Sommeren er også tid for å følge diverse idrettsarrangementer på tv.

Tidligere i sommer var det fotball-EM i Østerrike og Sveits. Nå er det Tour de France, og senere i sommer er det OL i Kina. Alt dette er arrangementer som i alle fall tidligere hadde bred appell blant tv-tittere i de tusen hjem. Så også blant 4-5-6 tv-tittere i mitt.

Men nå begynner min tålmodighet å renne ut. Og grunnene til å følge med og la seg begeistre overskygges av...ja, utenomsportslig tullball:

• Fotballspillere som tidligere holdt ut i samme klubb nesten hele karrieren, bytter nå klubb like ofte som andre reiser til Syden. Å heie fram sine helter under et mesterskap kan fort føre til at nettopp din helt går fra Liverpool til Manchester United fordi han gjorde det bra - og fordi han egentlig driter i hvem som betaler lønna hans så lenge han er der han får mest utbetalt. Hvem tenker på lagidrett når pengene kommer på bordet?


• Syden er forresten også der de fleste spillerne hentes fra nå - Er det flere estlendere enn bodøværinger som spiller på Glimt? Har din engelske favorittklubb noen briter i sin startoppstilling i det hele tatt? Kan du uttale navnet på manageren?


• Syklister...ja, hvor skal jeg begynne. Jeg forstår ikke begeistringen for en idrett som er mer kjent for alle sine dopingskandaler enn for sine prestasjoner. Ifølge juliutgaven av Aftenposten Innsikt har 35 av de siste 40 Tour de Francevinnerne vært dopet og 35 prosent av knappe 7000 deltakere siden 1968 har vært involvert i en dopingskandale. Og skandalene bare fortsetter å rulles opp...


• Ifølge samme magasin hadde 70 prosent av deltakerne under Lillehammer-OL legeattest for å ta astmamedisin. "Det er riktig at sport på toppnivå krever mer av pust og lunger, og at en del får astma. Men det utgjør maksimalt 20 prosent." I befolkningen forøvrig er det 4 prosent som plages av astma...

Ja,du fikk veldig lyst å følge med på idrett du også?

Med all egoismen, alle pengene, dopingskandalene og all annen idioti innenfor idretten er det kanskje på tide å lytte til Per Inge Torkildsen:

" Gi ungdommen alkohol før idretten tar dem!"

Den gir seg i alle fall ikke ut for å være noe annet enn et rusmiddel. Og om man skulle få lyst på hardere stoffer etter hvert, kan man vel alltids gi idretten et forsøk...

Kameraderi?

I dag lurer jeg egentlig bare på følgende:

Er Hamarkameratene, Mandalskameratene, Saltdalskameratene og Vågakameratene kamerater med hverandre? Og hvem er Bestekameratene?

Hustavla

Noe av det første jeg gjorde etter at jeg opprettet denne bloggen, var å legge til "En hustavle" som et fast element. Det er et dikt jeg liker veldig godt. Ikke det at jeg leser veldig mye dikt, men av de jeg har lest, så er det et av de beste.

Jeg liker tanken på at den eneste glede er å glede en annen. Ikke fordi man er noen barmhjertig samaritan(Obs, obs! Bibelsk uttrykk) som drar fra nes til nes for å være til andres gunst, men fordi det gir veldig mye glede tilbake. Synes du ikke?

Men jeg er redd det ofte bare blir med tanken. Man er ikke flink nok til å glede andre, og samtidig bli glade av det selv. Har du fått fem epler og mister ett eple, så er du trist for det eplet du har mistet. Det er slik vi mennesker er satt sammen. Vi klarer kanskje ikke ofte nok å glede oss over alt som tross alt er bra. Og i vår omgang med venner og kolleger preger det oss for mye. Når man treffer nye mennesker så er ofte det første vi gjør å se etter feil, og når du blir bedt om å vurdere verket til en kollega, så blir jeg ikke overrasket om det første du gjør etter å ha sett på det å fortelle vedkommende hvilke mangler og feil verket har.

Så når du starter tilbakemeldingen med alt det negative, vil du kanskje oppleve at den som mottar din vurdering går i forsvarsposisjon.

Kanskje slår samarbeidet med en kollega sprekker dersom du ikke framfører dine synspunkter på riktig måte? Akkurat som isen på dette bildet:-)

Da er det mye lettere å akseptere feilene og manglene du har påpekt, hvis man først har fått vite hvilke kvaliteter arbeidet har. Man får en diskusjon om det som kan være utviklende for begge parter, i stedet for at den ene starter med å kritisere og den andre går i forsvarsposisjon og bare lukker seg for videre diskusjon.

For er det ikke mye artigere å ta oppvasken (negativ opplevelse) hvis du selv har fått være med å spise den herlige maten (positiv opplevelse)?

Spør jeg. Her fra den andre siden.