På den annen side

I all enkelhet...

2011-01-29T16:02:00.002+01:00

Kan en bedrift oppnå vekst på lang sikt, hvis ikke også hver enkelt ansatt vokser?

Kreativitet er sexy

2010-01-11T20:09:00.006+01:00

I dag har jeg lyst til å si litt om kreativitet.

Driver å leser en bok av Lucy Küng - Strategic management in the media heter den. Når det kommer til strategilitteratur som i tillegg handler om en bransje jeg er spesielt interessert i, så må jeg si at det er en av de bedre bøkene jeg har lest.

I et av bokens 11 kapittel kom jeg inn på et som handlet om kreativitet og innovasjon. Kapitlet er ikke utelukkende knyttet til mediebransjen - jeg ser i alle fall flere bruksområder for denne teorien. Det skal jeg komme tilbake til avslutningsvis.

"Research into creativity is based, at root, on psyhcology. It focuses on the initial inspiration - the "bright idea" - that leads to the creation of a new product or service. Innovation from this perspective is understood as the successful implementation of creative ideas in the shape of processes, products or services."

Årsaken til at nettopp dennne delen var så spennende,er kanskje fordi jeg liker å anse meg selv som en kreativ person. Fraværet av blogginnlegg fra min side, skulle kanskje ikke tilsi det, men boka ga meg litt insikt på hvorfor jeg kanskje ikke føler har boblet over av kreative tanker på en stund.

Lucy Küng setter opp fem punkter som er ment å fostre kreativitet i et arbeidsmiljø. Disse punktene er:
- Oppmuntring
- Autonomi (selvstendighet eller en form for frihet)
- Ressurser
- Utfordring og
- Sammensetning av team

Å oppmuntre til kreativitet kan sikkert gjøres på flere vis. I en fase der man jobber med ideer er det likevel viktig at man gis anledning til å komme med ideer uten at disse på noen måte latterliggjøres. Hvis ideen for eksempel spøkes bort av noen andre - for eksempel fra din arbeidsleder - så vil kanskje den som kommer med ideen føle at viktigheten av kreativitet er bare noe en pynter seg med, og at lederen ikke tar verken prosjektet eller et uttalt ønske om å skape et kreativt arbeidsmiljø alvorlig. Tar man ideen på alvor, selv om ideen i utgangspunktet kanskje ikke er den beste, så vil det gi motivasjon til mer kreativ tenkning.

For at kreativiteten skal blomstre, mener Küng at det er viktig for de som er involvert i et kreativt prosjekt at de ikke bindes opp i en mengde rapportering og ting som ikke er essensielle for prosjektet. Prosjektgruppa bør heller ikke være for bundet til hvordan målet skal nås, så lenge målet er definert. Denne friheten (autonomien) gir prosjektdeltakerne eierskap i prosjektet og altså økt motivasjon til å yte.

Autonomi - mener jeg - henger sammen med ressurser, som er neste punkt på lista. Hvis jeg skal ikke får frihet til å konsentrere meg om den kreative prosessen i prosjektet, men må bruke tid på å skrive rapporter, så har man en innskrenkning i ressursene (ressurser = tid og penger) som kan oppleves problematisk for å gjøre den kreative jobben. For lite ressurser vil gi gruppa mindre anledning til å leke seg fram til konsepter og løsninger, mens for mye ressurser kan gjøre at en mister det fokus og disiplinen gruppa bør ha i forhold til prosjektet. Ingen enkel balansegang, med andre ord.

På Küngs 5-punktsliste finner vi også utfordring. Med dette mener hun at prosjekt bør være utfordrende framfor overveldende, at det ikke bør være rutinepreget og at prosjektet er mobiliserende på en gruppe som man opplever har riktig ekspertise til å løse oppdraget og evnen til kreativ tenkning. Det siste henger også sammen med hvordan en komponerer laget. Har man klart å sette sammen et lag med nøyaktig samme bakgrunn, ekspertise og perspektiver, så klarer man kanskje ikke å se annet enn den ene, åpenbare løsningen?

Vel, jeg føler jo at jeg kan analysere min egen situasjon ut fra de parametrene som Küng her trekker opp. Denne bloggen - som for meg i utgangspunktet skulle være et kreativt prosjekt - har ikke lyktes. Årsakene til det er mange, men ut fra 5-punktslista til Küng, kan jeg jo se for eksempel at jeg ikke har hatt nok tid til å sette meg ned å skrive (manglende ressurser) og jeg har hatt for mye annet å gjøre (manglende autonomi) med jobb, samboer, feriering og utdanning.

På samme måte kan jeg analysere andre "prosjekter" jeg er involvert i. Når det gjelder utdanningssituasjonen, så ser jeg at ressursene har vært begrenset - først og fremst tiden, jeg ser at prosjektet/studiet har lidd under at jeg har vært bundet til mange andre oppgaver, mens på jobben ser jeg at mange rutinemessige oppgaver, liten tid til å dyrke ideer og manglende oppmuntring har lagt et altfor tungt lokk på min egen kreativitet.

Men nå som jeg har identifisert "problemene", så er det kanskje overkommelig å igjen få mine kreative prosjekter til å spire? Det er i alle fall lov til å håpe :-)

Da journalistikken stakk

2009-02-19T13:25:00.006+01:00

Høsten 2004: En mann i begynnelsen av 20-årene begynner på journalistutdanningen med et mål og en drøm om å bli sportsjournalist for å dekke idretten han elsker - fotball.
Mannen er hjemmehørende i Nord-Norge, og har forklart at han ikke har noen tidligere erfaringer som journalist, men at han er en ivrig avisleser.

Sommer 2006: En mann - nå i midten av 20-årene - går ut av journalistutdanningen. Vedkommende ønsker å avdekke kritkkverdige forhold i samfunnet, og å bidra til at et mangfold av stemmer høres i samfunnsdebatten.
Mannen har et par korte opphold bak seg innenfor journalistikken.

Høsten 2006: En jobbsøkende journalist får seg jobb i en nordnorsk sportsredaksjon. Mannen har forklart at dette ble gjort for å få en fot innafor i bransjen, og at dette kunne være en ideell start på karrieren.
Ingen skal ha kommet til skade i søknadsprosessen.

Vinter 2007: En fersk sportsjournalist søker seg vekk fra sportsjournalistikken. Journalisten har forklart at fagfeltet er for snevert, og at han ønsker seg i retning av nyhetsjournalistikken der vedkommende i større grad har en mulighet til å ivareta interessene til enkeltmennesker og grupper som utsettes for maktmisbruk fra myndigheter eller andre sterke krefter i samfunnet.
Selv om journalisten får seg jobb som nettjournalist, ser han på dette som en mulighet til utvidet kompetanse og større anledning til å jobbe med flere ulike fagfelt innenfor journalistikken.
- Der sportsjournalistikken var litt for snever, får jeg nå mulighet til å dekke alt fra sport og kultur til politikk,økonomi og utdanning. Det vil utvide mine kunnskaper og ferdigheter i en ny retning, skal den da 26 år gamle journalisten ha forklart. Av private årsker har han ønsket å være anonym.

Vinter 2008: I løpet av ett år som nettjournalist forteller en 27 år gammel mann at nettjournalistikken er for overfladisk, og at han igjen ser seg om etter noe annet å gjøre.
- Jobben min består i stor grad av å redigere bildeserier, andre journalister sine tekster, overfladisk bearbeiding av pressemeldinger og utstrakt kontakt med nødinstansene i forbindelse med hendelser. Dette har,slik jeg ser det, lite å gjøre med pressens samfunnsrolle, sier mannen.
Han velger å ta videreutdanning for å styrke sine muligheter til det han kaller "skikkelig journalistikk".
- Altfor lite av journalistikken er tuftet på kvalitet. Det er for mye harelabb, særlig på nettet. Det brukes for mye energi og fokus av medieledere generelt på besøkstall og klikk. Dette igjen genererer inntekter fra annonsører på kort sikt, men hvilke annonsører vil forbindes med bilder av halvnakne jenter og helfulle folk på byen på lang sikt, spør mannen retorisk.
Og fortsetter:
- Unge folk som i stor grad bruker nettavisene er de som i størst grad er misfornøyd med nettproduktene til norske aviser. Disse er også de som bruker nettet mest, og i lengden kan ikke mediene få inntekter på produkter som ikke oppfattes som troverdig hos lesere og annonsører. Samtidig stuper opplagstallene til avisene. Avisene blir tynnere, dårligere og dyrere, og dette vil ikke snu før noen våger å satse på journalistikk som går i dybden i stedet for basarer,ymse pressekonferanser, og bildeserier i sine kanaler.

Vinter 2009: En mann i slutten av 20-årene har begynt å studere til master i næringslivsjournalistikk for å styrke mulighetene til det han kaller "en mer meningsfull jobb". Bare måneder ut i studiet har han bestemt seg for at han skal forlate nettjournalistikken.
- Men jeg har ikke tidfestet det,sier mannen.
Han sier videre at den økte kunnskapen han har fått som følge av studiet, etter hvert har gjort jobben enda mer meningsløs.
- Avstanden mellom hvor jeg står nå og der jeg vil være, har bare økt etter hvert som jeg har fått ny kunnskap. Slik situasjonen min er nå, kan den ikke fortsette, sier mannen.

Mannen skal ikke ha fått alvorlige fysiske skader som følge av dårlig journalistikk.

På den annen side kommer tilbake med mer.

Oi,så sinna!

2008-11-26T17:03:00.002+01:00

Ja, fra tid til annen kjenner jeg at jeg blir skikkelig forbanna, at rullegardinen går ned og at røyken siver ut av ørene mine, mens det som gjør meg sint svelges unna sammen med et lite hint av stolthet.

Mens jeg ennå drev med idrett var det dessverre flere - både lagkamerater, trenere, motspillere og dommere - som lærte seg å leve med mine mer eller mindre saklige utbrudd. Etter hvert som jeg ble mer voksen, la jeg noe av tenningsnivået på hylla, fordi det gagnet laget mer enn det gagnet meg å fortsette med utbruddene. Riktignok var høyt tenningsnivå noe som måtte til for at jeg skulle prestere, men det hjalp jo ikke så mye dersom jeg brøt ned fem, sju eller ti lagkamerater slik at de ikke fikk noe til. I alle fall ikke i en lagidrett som fotball.(Erfaringer fra lagidrett er i mange sammenhenger veldig overførbart til for eksempel arbeidslivet eller familielivet for den saks skyld.)

For min del ble det som å slå av en bryter. Jeg småjogget bare rundt på banen og spøkte med medspillere,dommere og motspillere, og det igjen gjorde at jeg langt fra var skjerpet når ballen kom min vei. Så med tenningsnivået på hylla, fulgte fotballskoene tett etter.

Etter at fotballkarrieren har jeg vært nødt til å lære meg å takle sinne på en annen måte. Jeg har blitt flinkere til å konfrontere folk som har brakt sinnet fram hos meg umiddelbart, og de gangene det ikke har vært praktisk mulig, har jeg som regel fått det ut gjennom skriving - rett og slett bare fått ut alt på papiret.

Jeg tror det er viktig å slippe fram sinnet sitt når det føles naturlig, å få det ut uten å bli usaklig, noe ikke alle er enige med meg i. I mine omgivelser er det personer som har lært meg å takle sinne på en helt annen måte; man skal ikke vise sinne i det hele tatt. I alle fall ikke hvis det ikke gagner saken. Denne oppfatningen blir jeg, om ikke sint, så i alle fall lettere frustrert av. Noen av de mest deprimerende periodene av mitt liv har blitt ytterligere forsterket av at innesperret aggresjon har blitt blåst ut samtidig. Kanskje var det i disse stundene jeg lærte meg å takle det på en bedre måte?

Jeg har ved flere anledninger tidligere referert til Aftenposten Innsikt, som er en egen seksjon i avisa og som også kommer ut med "høydepunktene" i et eget magasin en gang i måneden. I dag sto det en artikkel der som fattet min interesse: Det handlet om, ja nettopp, sinne.

Forskere har nemlig kommet fram til at verken det å sperre sinnet inne, eller å blåse ut fullstendig er gode løsninger, som jeg også har gitt eksempler på ovenfor (jmf fotball og deprimerende perioder).Den beste løsningen er ifølge ekspertene å fortelle om sin reaksjon på en rolig måte, uten å angripe personligheten til den det gjelder.

Det forskerne gjorde var å se på sammenhengen mellom reaksjonsmønster hos en kunde som fikk forespeilet et tilbud, med hva kunden faktisk måtte betale da han hadde forhandlet ferdig. Det som viste seg der, og som egentlig ikke er noen stor overraskelse, er at de som evnet å gi uttrykk for sitt sinne gjennom saklige tilbakemeldinger fikk en bedre deal enn de som smurte på med noen personkarakteristikker.

Og det kan jo kanskje være greit å vite...

Skuffende babysvømming

2008-11-11T14:16:00.005+01:00

Etter et nærmest umenneskelig press fra omverden, kommer jeg nå med en aldri så liten oppdatering fra livet mitt:)

Denne gangen ønsker jeg å ta for meg babysvømming som arrangeres i svømmehaller og badeland rundt omkring i hele Norge(ja, i resten av verden og,for alt jeg vet).

Etter å ha bivånet en sesjon med babysvømming mandag ettermiddag, vil jeg bare si at jeg er indignert over å ha blitt klar over for et lavt nivå det er på babysvømmingen - i alle fall i Bodø. Det heter babySVØMMING ikke babySYNKING! Når det arrangeres babysvømming skal babyene svømme. Hadde det stått babySYNKING på timeplanen skulle nurkene fått sunket så mye de ville for min del. Men så var altså ikke tilfellet.

For synke er sannsynligvis det eneste babyene ville ha gjort dersom deres vettløse foreldre hadde sluppet dem løs på egen hånd. Selv om roen riktig nok hadde senket seg sammen med babyene, er jeg for glad i menneskeheten til å ønske at noe sånt skulle skje.

Jeg kan ellers melde om at jeg etter denne opplevelsen, der jeg kom fra badelandet med liv og helse i behold, regner meg for å være klar til å stifte familie i løpet av det neste døgnet. Kan jeg overleve babysvømming, så kan jeg overleve alt!

Farvel!;-)

Nye bilder fra Meløy

2008-10-12T17:12:00.004+02:00

Hei,igjen!

Høsten er en kjempefin tid å bruke til fotografering. Og da jeg hadde en liten høstferie i begynnelsen av oktober, var jeg i Meløy hvor jeg fikk tatt flere bilder som jeg er ganske fornøyd med.

Har lagt et utvalg til i bildeserien i menyen til venstre til inspirasjon. En liten smakebit er likevel på sin plass:

Dette bildet er tatt ombord på hurtigbåten på tur fra Bodø til Ørnes. Et møte med et lasteskip, ble med litt kreativitet et møte med to lasteskip. Eller ble det det? :-)

Foto er gøy!

2008-09-24T19:02:00.005+02:00

Å fotografere er en av mine fremste hobbyer. Det bør jo også gjenspeile seg her i bloggen min.

Derfor har jeg lagt til en serie med bilder i menyen til venstre. Skal forsøke å bli flinkere til å oppdatere bildeserien med nye bilder etter hvert.

I mellomtiden kan dere kose dere med bilder fra kommunene Bodø, Meløy og Vågan.

Vel bekomme!

Hva skal du gjøre når du sliter?

2008-09-24T17:47:00.002+02:00

Av og til kan man bli skikkelig deprimert av å tenke for hardt over livets realiteter. Det betyr ikke at man skal la være å tenke over ting som er vanskelig, mener jeg. Konfrontasjon er en fin ting, og som min kloke venn Erik sa under forrige innlegg, er det viktig å skape kontraster i livet sitt slik at det ikke blir kjedelig.

For min del er ikke det dagligdags å være deppa, og dermed er det jo også en kontrast til livet for øvrig.

I alle fall. Det jeg ofte gjør når jeg er sliter i motbakke er å skrive. Skrive mye - enten her eller andre steder. Det setter fingeren på problemene, og når jeg har kartlagt disse er det to spørsmål jeg ofte stiller meg:

Kan jeg gjøre noe med dette problemet selv?
Hvis ja: Hva kan jeg gjøre?

Det skal visst være slik at vi menn er mer løsningsorienterte, der kvinner kanskje heller bare har behov for å lufte ut problemer. Og mine spørsmål bærer jo preg av at jeg vil finne løsninger. Hvis svaret på det øverste spørsmålet er "nei", har jeg jo likvel fått luftet et problem. Når det er luftet, eller gjennomtenkt, opplever i alle fall jeg at det er lettere å legge det bak meg.

Sånn sett kan jeg vel gi dem litt rett, de som har hevdet at jeg er "ei kjerring".

Uansett. Å skrive fungerer ikke for alle. Og det hender jeg bruker andre metoder. For eksempel å snakke med noen eller å legge inn en hard treningsøkt.

Sist jeg gjorde det første, fant jeg ut at jeg ikke var alene om mine bekymringer. Bare det var hjelp nok i massevis!

Og takk for det!

Hva skal du bli når du blir stor?

2008-09-23T20:35:00.006+02:00

Da jeg var yngre fikk jeg det spørsmålet ofte: Hva skal du bli når du blir stor?

Og svarene på spørsmålet var mange:
- bussjåfør
- profesjonell fotballspiller
- kjendis
- reklame-mann
- fotograf
- journalist
- kokk
- forfatter
- veiskrapesjåfør
- pornofilmskuespiller
- profesjonell tegneserieleser
- prøvesmaker på sjokoladefabrikk
- lekeinstruktør
- gymlærer...

I dag er det sjelden noe som spør meg hva jeg skal bli når jeg blir stor, selv om jeg mer enn noen gang lurer på det. Og noe av det jeg lurer på, er ting jeg har lyst til å gjøre, men som jeg lar være. Dette er ting som:
- reise jorda rundt og leve av strøjobber underveis
- bosette meg på landet og leve i, med og av naturen
- utdanne meg mer (foto)
- male
- treffe den rette
- stifte familie
- skrive mer (ikke-journalistisk)...

Hvorfor jeg egentlig lar vær å gjøre det jeg har lyst til handler mest om frykt. Jeg er livredd for å få for lite pensjonspoeng! Får jeg ikke nok pensjonspoeng, kan det bli vanskelig å betale for alderdommen, jeg kan få problemer med å holde den livskvaliteten jeg ønsker når jeg blir gammel.

Jeg ofrer altså livskvaliteten jeg har nå for livskvalitet senere i livet...

Kanskje handler dette om evnen til å ta valg? Kanskje er jeg ikke flink nok til å lytte til mine egne ønsker - uavhengig av hva andre mener? Kanskje er det forventninger fra samfunnet som får meg til å holde meg innafor rammene? Er jeg tvunget inn i en mal jeg egentlig aldri får plass i?

Vel, tankene mine er egentlig like rotete som dette innlegget... Men det får bare være!

Nå er jeg nemlig svært likegyldig: Ingenting er viktig. Ikke denne bloggen heller.

Reis og ryk!

Lyckliga gatan

2008-09-11T18:53:00.002+02:00

I dag har jeg lyst til å skrive om lykke. Gjennom de forskjellige stadiene i livet opplever man ulik grad av lykke. I VG Helg pleier de som blir portrettert å beskrive lykken i livet ved hjelp av en graf fra fødselen og fram til i dag. Litt morsom måte å gjøre det på, men samtidig veldig forenklet, slik mye i media jo er.

For min egen del varierer graden av lykke kontinuerlig. Hvis noen skryter av noe jeg har gjort føler jeg plusslykke. Om de kjefter på meg av samme grunn føler jeg minuslykke. Og begge delene kan jo skje med noen minutters mellomrom.

"En lykke kommer sjelden alene."

OAP,egen tolkning.

Som alt annet her i livet er det også forsket på lykke. For en tid tilbake sto det en artikkel i Aftenposten om temaet. Der ble det slått fast at lykketoppen i nordmenns livsløp, både for menn og kvinner, inntreffer når de befinner seg tidlig i et parforhold - og før de har fått barn. Etter at barna har kommet til verden synker lykkenivået etter hvert som barna vokser opp. For kvinner fortsetter nedgangen i følt lykke når barna flytter hjemmefra, mens menn ser ut til å oppleve en "lykkeboost" når barna har forlatt.

På mange måter stemmer dette med mitt eget bilde av lykke. Riktignok er jeg lykkelig enslig, men at lykketoppen nås i et tidlig stadium av et parforhold kan jeg se for meg( og for så vidt tenke tilbake på).

Det jeg synes høres merkelig ut er at lykken avtar når man får barn. Jeg kan jo skjønne at man blir mer bundet, at man ikke bare kan ta hensyn til sin egen lykke lenger, men jeg har tilgode å snakke med noen som har opplevd det å få barn som starten på en lang nedtur.

Resultatene av det forskningsprosjektet jeg leste om i Aftenposten viste også at man opplever det laveste lykkenivået når vi er enslige foreldre, når vi har mistet partneren eller ikke har funnet noen partner. Dette resultatet gjelder visstnok mest for menn.

For meg høres det merkelig ut å sette enslige foreldre i bås med dem som har mistet partneren eller dem som ikke har funnet noen partner ennå, men det er nå slik resultatene har blitt.

Men hva skal man så si til dette da? At de partnerløse er lavest på lykkestigen?

Jo, ut i fra mitt ståsted som enslig betyr vel dette at jeg går en lys framtid i møte.

Kanskje spesielt om jeg finner en steril partner...

Umotivert

2008-09-07T21:45:00.003+02:00

Offfff, det er altfor lenge siden jeg har skrevet i bloggen min nå. Hovedårsaken er vel at jeg ikke har vært spesielt motivert for det. Hvorfor jeg ikke har vært motivert, vet jeg ikke. Jeg er bare så lei. Lei av det livet jeg lever. Lei av jobben. Lei av byen jeg bor i. Lei av... å ikke finne meg helt til rette. Lei av å ikke være fornøyd.

Og det tar på. Men slik er det hele tiden: Etter en periode hvor jeg har hatt det veldig bra, hvor jeg trives på jobben, trives i byen og med livet jeg lever, så går det litt tyngre igjen. Jeg har ingen forklaring på hvorfor det er sånn. Det bare skjer.

Heldigvis.

For noe av det beste med å ha det kjipt, er å vite at det kommer til å bli bedre. En dag i nær framtid kommer jeg til å føle lykke. Jeg kommer til å få det så bra. Jeg kommer til å trives, til å spøke og le, og ikke være mutt og innesluttet.

Når jeg tenker på det, så gleder jeg meg litt. Det skal bli artig å trives igjen. Det skal bli artig å føle at det man driver med er meningsfylt, at det betyr noe for noen, at de det betyr noe for, blir lykkeligere enn det de var før jeg gjorde det jeg gjør.

"Når du er nede i en bølgedal, kan du tenke på at uten bølgedalene får du heller ingen høydepunkter å glede deg over. Da blir alt flatt og kjedelig - ingen bølgedaler gir ingen høydepunkter."

PIP, fritt etter hukommelsen.

"Det du ikke dør av, gjør deg bare sterkere."

En som ikke døde.

Så det så.

- Ka vi skulle gjort uten havet?

2008-08-10T17:11:00.004+02:00

Ja,det har jeg ofte lurt på.

Noen som også lurer på det er Trond Viggo Torgersen. Har vist denne filmsnutten til mange allerede, og legger den ut til de av dere som ikke allerede har sett den. Litt merkelig at jeg aldri har sett dette på tv,men måtte på nettet for å finne det.

Ingen tvil om at TVT er en kvalifisert komiker!

Det viser også denne filmen der han spør seg om hva vi skulle gjort uten fjellene.

Morsomt,ja?

Villedende markedsføring

2008-07-31T22:18:00.006+02:00

Hvorfor er det akkurat like mye i en boks med LITE som i en flaske med MER?

Når jeg drikker MER, føler jeg meg snytt over at det i en flaske MER ikke er mer innhold enn i en boks med LITE.

Når jeg drikker mer LITE føler jeg meg snytt. Punktum.

Det som er dumt er at folk tror at jeg drikker mindre enn dem bare fordi svaret mitt er "LITE" når de spør hva jeg drakk på vorspiel.

- Da henger du etter. Du må drikker mer, kommer de sikkert til å si da.
- Nei, jeg drikker ikke MER. Jeg blir så snytt av det, kan jeg sikkert finne på å svare.

Å hva er vitsen med å drikke MER hvis man blir snytt av LITE?

Fra nå av tror jeg at jeg kommer til å kjøpe LITE heller enn MER.

Faen,nå orker jeg ikke mer!

Alt du går glipp av

2008-07-26T13:36:00.005+02:00

Som relativt oppegående vesner gjør vi mennesker valg hele tiden. Noen velger å komme tidlig i jobb på bekostning av (lang) utdannelse. Noen velger å stifte familie, mens andre velger å leve livet alene. Noen velger laks til middag, andre velger snegler. Hele tiden tar man valg, og valgene preger deg som person og dine omgivelser, riktignok i ulik grad som du selv skjønner etter eksemplene jeg allerede har gitt.

velge valgte, valgt (norr velja, besl med *II ville)
1 av egen vilje bestemme seg for (noe); slå inn på, satse på; preferere

I betydningen av å velge som du ser over biter jeg meg merke i satse på. Når man tar et valg, så satser man på en ting framfor noe annet. Å satse på skal jeg komme tilbake til. Et valg trenger ikke å utelukke et annet valg, men valget du tar vil begrense muligheten for i hvilken grad man virkelig kan satse på de ulike valgene:

Da Lofoten fikk sin fastlandsforbindelse - Lofast - så valgte man fergefri forbindelse fra Lofoten og nordover, samt at man reduserte reisetiden med ferge sørover med én time. Dette - i tillegg til styrket fergesamband mellom Bognes og Lødingen var det man fikk. For å oppnå dette betalte man rundt 1,7 milliarder kroner og et særdeles svekket fergesamband mellom Skutvik i Hamarøy og Svolvær i Vågan.

Valget som ble gjort har ført til at turistene strømmer til Lofoten, reiselivsnæringen i Lofoten jubler og handelsnæringen i Harstad/Narvik/Svolvær fryder seg drøye halvåret etter den storstilte åpningen av fastlandsforbindelsen. Men om tonen er god i Hålogaland etter at Lofast kom på plass, er man ikke like fornøyd i Salten.

Etter at Skutvik-ferga har redusert antall avganger fra 11 i døgnet i 2007 til én avgang i 2008 frykter man på Hamarøy at Knut Hamsuns rike vil dø ut når de har mistet hovedfartsåren til Lofoten. I Bodø jamres det også over at byens status som fylkeshovedstad er truet (av Narvik). For med storflyplass, endestasjon på jernbanen, samt ferger og hurtigbåter i hytt og gevær er transport veldig viktig for Bodø. Med Lofast på plass og et svakere fergetilbud mellom Skutvik - Svolvær og Bodø - Moskenes er det grunn til bekymring - ikke bare for Salten.

flypassasjerer i Lofoten reiser i større grad enn tidligere via Evenes enn Bodø

yrkessjåfører signaliserer at de heller vil kjøre via Sverige og Narvik til Lofoten enn å bli borte i en fergekø

turoperatører varsler at de vurderer å droppe Lofoten som turistmål fordi fergeproblematikken blir for mye å svelge for turistene. Med Lofoten borte fra turkartet signaliserer operatørene også at Bodø blir uinteressant.

Hva konsekvensene av dette blir kan man jo bare spekulere i. Kanskje betyr det at folketallet i Nordland bare fortsetter å synke? Kanskje blir det på andre siden av grensen mot øst at jubelen blir størst etter Lofast? Kanskje,kanskje,kanskje...

Dette ble kanskje en digresjon i forhold til innledningen om enkeltpersoners valg i det daglige, men det viser at valg får konsekvenser, ofte for flere enn dem som tar beslutningen.

Derfor: Tenk nøye gjennom hva du velger, og stå for valget du har gjort!

Nye bilder

2008-07-24T18:11:00.005+02:00

Don`t scream in the pist!

Til venstre, litt lenger ned på siden kan du nå finne bilder som jeg har tatt i sommer. Bildene er tatt i Bodø/Meløy/Vågan.

Bildet til høyre har jeg tatt av Stian GP på toppen av Spilderhesten i Meløy kommune.

Take it away,Stian!

Unnskyld, syklister

2008-07-23T20:31:00.003+02:00

Jeg har tidligere i denne blogg gitt syklister det glatte lag for at de driver med juks, fanteri og doping.

Etter å ha vært på sykkelsetet i 2-3 timer trekker jeg tilbake alt det slemme jeg har sagt om dem. Greit, jeg syklet ikke like langt og lenge som dem, men jeg kan tenke meg hvor vondt de må ha i ræva basert på egne erfaringer.

Syklister, dere skal få lov å dope dere så mye dere vil! Eventuelt kan dere gjøre som meg: Sykle litt sjeldnere!

Da Jesus var liten...

2008-07-21T21:58:00.002+02:00

Selv om jeg ikke regner meg for å være kristen, tenker jeg av å til på Jesus.

Da jeg var liten hendte det jeg kranglet med kameratene mine, og at vi truet hverandre med forskjellige ting.

- Hvis ikke du slutter å plage meg henter jeg pappaen min.
- Hvis du henter pappaen din, henter jeg pappaen min. Og min pappa er mye sterkere enn din pappa.
- Ja,men min pappa er politi... osv.

Kom Jesus noen gang med slikt til Moses, Peter, Judas og de andre medlemmene i Apostlenes gærninger?

- Hvis ikke du vasker føttene mine, Peter, så henter jeg pappaen min.

Jeg tror egentlig ikke Jesus var så hyggelig... Hvis han i det hele tatt var.

Farlig uten mobil?

2008-07-21T21:44:00.003+02:00

I går hadde jeg mobiltelefonen av hele dagen.

Klokken 17 tenkte jeg at jeg ikke hadde hatt på telefonen siden ca klokken 24 natt til søndag.

Klokken 19 tenkte jeg at jeg ikke hadde tenkt på at jeg ikke hadde hatt telefonen på siden ca klokken 24 natt til søndag.

Det gjentok seg også klokken 19.30 og klokken 23.15. Etter det begynte jeg å spille Scrabble, så jeg glemte av hele telefonen - helt til jeg skulle legge meg å så telefonen ligge på nattbordet.
Jeg valgte likevel å ikke slå den på.

Da jeg i dag (ca klokken 12) tok med meg en bok og en avis ut for å sløve i sola, tok jeg også med meg mobiltelefonen. Den var fortsatt avslått. Jeg slo den på for å sjekke om vannet var borte fra skjermen (jmf forrige innlegg i bloggen). Det var forsvunnet. Flott!

Jeg hadde også fått en melding. Jeg slo av telefonen uten å lese meldingen, men slo den på igjen etter en times tid. Kunne ikke vært noe viktig i meldingen, for jeg husker ingenting av den.

Etter dette har telefonen vært på, og anstrengelsen med å ha den av (eller noe annet) har gitt meg hodepine.

"Operasjon Uten mobil" avbrutt av hensyn til rikets sikkerhet.

Farlig mobil

2008-07-20T14:36:00.003+02:00

I år er jeg inne i mitt niende år som bruker av mobiltelefon. Det blir nok ikke det siste året.

Mange kroner har gått bort til sms siden jeg fikk min Nokia 5110 mobiltelefon med blinklysantenne og gult deksel i andreklassen på videregående. Umiddelbart føltes det som jeg var tatt inn i en ny og eksklusiv klubb hvor jeg plutselig hadde jevnlig kontakt med omverden fra jeg våknet om morgenen til jeg sovnet under SMS-skriving på kvelden. Og fortsatt er det litt på samme viset. Mobiltelefonen er der. Alltid. På do. På hyttetur. På fjellet. På fotballkamp. På senga. På Svartisen. På Mjøsa. Alltid på.

Hvis telefonen mot formodning skulle forsvinne, at jeg ikke vet helt hvor den er, blir alt annet lagt til side. Alt annet blir uviktig. Jeg blir sur. Jeg blir stressa. Tenk om det er nå drømmedama endelig skal ta kontakt med meg på telefon for å fortelle at hun trenger hjelp til et solkremrelatert problem, eller at kongen ringer for å fortelle at jeg er trukket ut blant Norges befolkning til ikke å jobbe mer, men at jeg fra nå av skal ha det så gøy som mulig på statens regning som del av et "gøyhetsprosjekt"(som ikke involverer engler). Og sjansen er der bare når de ringer, etterpå er det for sent. Denne gangen nytter det ikke ringe opp igjen. Hvor er telefonen? Jeg må ha telefonen! Må ha den. Fort! Kan du ringe meg slik at jeg finner telefonen? Vææær så snill! Nååååå! Arrghhhhhhhhh.

Jeg er nok avhengig. Jeg har mobilen med meg over alt, og jeg sjekker den ofte. Særlig hvis den er på lydløs. Da må jeg se på den for å vite om jeg har fått melding. Som regel har jeg jo ikke fått melding. Ingen har ringt heller. Som regel. Men jeg må være klar hvis det skjer. Jeg sjekker også nettet jevnlig. An.no. Nordlys.no. Vg.no. Dagbladet.no. I den rekkefølgen. Som journalist må jeg være oppdatert, kan du vel skjønne.

Her om dagen var jeg på hytte-/fisketur. Jeg fikk ingen fisk. Men jeg fikk en del vann inni telefonen, slik at når jeg presser på skjermen så sprer vannet seg på den. Ikke helt bra, tenkte jeg. Jeg tok ut batteriet, SIM-kort og lot den ligge til tørk. I 10 minutter. Så måtte jeg sjekke om jeg hadde fått sms. Ingenting, og fortsatt vannmerket. Nytt forsøk. 20 minutter. Ingen endringer. Enda en gang. En hel time! Ingenting nytt. Atter en gang. Igjen én time. DER! En sms. Hvem fra? Hva om? Når? Hvorfor? Hvordan?

Blæææh. Kjedelig!

Etter denne utskeielsen lørdag kveld, har faktisk telefonen vært avslått. Jeg har ikke sett etter SMS. Jeg vet ikke om vannet har trukket ut av skjermen... 15 og en halv time!

Og slik har jeg tenkt å la det være en stund. Jeg skal se hvor lenge jeg klarer meg uten. Nå har jeg ferie, det er nå jeg har sjansen. Pause fra an.no mens jeg sitter på do. Pause fra mer eller mindre intetsigende sms. Pause fra alle andre - og meg selv!

Men hva skal jeg egentlig gjøre nå??? Og hvor mange har prøvd å få tak i meg mens jeg har telefonen av???

Følg med, følg med...

Syk idrett

2008-07-17T17:08:00.003+02:00

Sommerferie er ikke bare ensbetydende med sol, grilling, bading og reiser til mer eller mindre fjerntliggende strøk. Sommeren er også tid for å følge diverse idrettsarrangementer på tv.

Tidligere i sommer var det fotball-EM i Østerrike og Sveits. Nå er det Tour de France, og senere i sommer er det OL i Kina. Alt dette er arrangementer som i alle fall tidligere hadde bred appell blant tv-tittere i de tusen hjem. Så også blant 4-5-6 tv-tittere i mitt.

Men nå begynner min tålmodighet å renne ut. Og grunnene til å følge med og la seg begeistre overskygges av...ja, utenomsportslig tullball:

Fotballspillere som tidligere holdt ut i samme klubb nesten hele karrieren, bytter nå klubb like ofte som andre reiser til Syden. Å heie fram sine helter under et mesterskap kan fort føre til at nettopp din helt går fra Liverpool til Manchester United fordi han gjorde det bra - og fordi han egentlig driter i hvem som betaler lønna hans så lenge han er der han får mest utbetalt. Hvem tenker på lagidrett når pengene kommer på bordet?

Syden er forresten også der de fleste spillerne hentes fra nå - Er det flere estlendere enn bodøværinger som spiller på Glimt? Har din engelske favorittklubb noen briter i sin startoppstilling i det hele tatt? Kan du uttale navnet på manageren?

Syklister...ja, hvor skal jeg begynne. Jeg forstår ikke begeistringen for en idrett som er mer kjent for alle sine dopingskandaler enn for sine prestasjoner. Ifølge juliutgaven av Aftenposten Innsikt har 35 av de siste 40 Tour de Francevinnerne vært dopet og 35 prosent av knappe 7000 deltakere siden 1968 har vært involvert i en dopingskandale. Og skandalene bare fortsetter å rulles opp...

Ifølge samme magasin hadde 70 prosent av deltakerne under Lillehammer-OL legeattest for å ta astmamedisin. "Det er riktig at sport på toppnivå krever mer av pust og lunger, og at en del får astma. Men det utgjør maksimalt 20 prosent." I befolkningen forøvrig er det 4 prosent som plages av astma...

Ja,du fikk veldig lyst å følge med på idrett du også?

Med all egoismen, alle pengene, dopingskandalene og all annen idioti innenfor idretten er det kanskje på tide å lytte til Per Inge Torkildsen:

" Gi ungdommen alkohol før idretten tar dem!"

Den gir seg i alle fall ikke ut for å være noe annet enn et rusmiddel. Og om man skulle få lyst på hardere stoffer etter hvert, kan man vel alltids gi idretten et forsøk...

Arbeidshelg i AN

2008-07-04T22:49:00.003+02:00

Ja,da har turen kommet til meg igjen. Denne helga har jeg arbeidshelg.

Og det har vært en hektisk innledning fredag med mange hendelser. Forhåpentligvis blir det ikke noe verre i løpet av de nærmeste dagene. Uansett er det jo snart ferie... Det tror jeg blir veldig godt!

Har dog ikke funnet helt ut hva jeg skal bruke ferien til. Blir garantert tur hjem til Lofoten, men ellers har jeg få planer. Tips mottas med takk på hva jeg ellers kan bruke ferien til...

I`m blue baby, i`m blue.

2008-07-01T17:41:00.004+02:00

Ja, dette ble altså en del av resultatet da jeg og Erik Skjemstad var ute på fotosafari på Nyholms Skandse i Bodø søndag ettermiddag. Bildet som Erik her har tatt av meg inne i en knallblå container ble så stilig at jeg bare følte for å vise det fram...

Hva synes du?

Kameraderi?

2008-06-28T22:49:00.004+02:00

I dag lurer jeg egentlig bare på følgende:

Er Hamarkameratene, Mandalskameratene, Saltdalskameratene og Vågakameratene kamerater med hverandre? Og hvem er Bestekameratene?

Klassefest, fotballfest, kongebesøk og...dagen derpå!

2008-06-25T17:58:00.007+02:00

Aiaiaiai...

Ja, hva annet skal jeg si? Siden sist jeg oppdaterte bloggen min har jeg opplevd veldig mye. Kanskje for mye til å oppsummere her, men jeg skal i alle fall nevne noe.

Etter jobb fredag 6.juni reiste jeg til Ringnesstranda, et lite sommerparadis mellom Hamar og Stange i Hedmark fylke. Der møtte jeg igjen klassekamerater fra tiden på Senter for journalistikk(SFJ) i Bodø. Mange av dem har jeg truffet ofte siden vi gikk ut fra skolen våren 2006, mens andre har jeg ikke truffet i det hele tatt. Det var veldig godt å se dem igjen, og vi hadde noen herlige dager langs Mjøsas bredd. Vi badet i Mjøsa, slikket sol, grilla, drakk, danset, lekeslåss, lagde sanger, delte minner og erfaringer, dro på handletur til hamar... ja, vi gjorde sikkert enda mer.

Det var i alle fall veldig morsomt, og allerede er datoen satt for neste års klassetreff på samme sted. Jeg gleder meg allerede!

Etter at treffet på Ringnesstranda var avsluttet og vi alle hadde fått med seg bagasjen (å vel så det, Stian) vekk fra åstedet, ventet tur til Østerrike og fotball-EM mandag 9.juni. Høydepunktet der kom allerede dagen etter ankomst da vi reiste vel tre timer til Salzburg( via Amstetten). Allerede på togstasjonen i Salzburg fikk vi tak i billetter til kampen mellom Hellas og Sverige. Kampen var grei nok, men stemningen var helt magisk! Spesielt da Zlatan Ibrahimovic dundret ballen i vinkelen fra rundt 20 meters hold!

Vegard og Gjøran i bakgrunnen har vært å kjøpt seg alkoholfritt øl inne på stadion i Salzburg - i forgrunnen venter Rune og undertegnede spent på kampstart!

Kampen endte til slutt 2-0 til våre naboer i øst, og det var vi godt fornøyd med. Resten av uka hadde vi det veldig gøy i Wien.

Søndag 15. juni var det en gjeng på åtte utslitte gutter som var tilbake i Norge igjen. Selv om vi hadde det gøy sammen, tror jeg nok det var flere enn meg som satte pris på å komme tilbake til Norge.

Å komme hjem utslitt, for så å dra rett til Meløy for dekning av kongebesøk i Rødøy, Meløy og Gildeskål, var kanskje ikke ideelt for meg. Etter at kongen avsluttet sitt offisielle besøk ble jeg syk (vi snakker da søndag 22.juni), og i skrivende stund er jeg fortsatt ikke helt i toppform, selv om det går rett vei, og jeg satser på å være tilbake i jobb i morgen.

Kongebesøket innebar mye jobb, mye teknisk trøbbel, men likefullt var det veldig morsomt å jobbe med det.

Velvel, dette innlegget står ikke i stil med hvor morsomt jeg har hatt det de siste drøye to ukene, men det var nå uansett et livstegn.

Og dem kommer det flere av etter hvert - fra den andre siden.

Tur til Østerrike

2008-06-05T13:13:00.004+02:00

Ja,da har jeg stort sett pakket klart for tur til Wien og Østerrike i neste uke. Vi er et gjeng på åtte personer som drar nedover sammen i anledning fotball-EM, og jeg gleder meg veldig. Vi har booket oss inn i to leiligheter i Wien for hele neste uke, men det er jo ikke umulig at vi reiser litt rundt når vi først har kommet så langt.

Uansett tror jeg det blir veldig,veldig gøy. Vi har riktignok ikke fått oss billetter til noen kamper under mesterskapet ennå, men kanskje finner vi tak i noe mens vi er der? Det viktigste er uansett å være til stede der det skjer og å få med seg noe av stemningen som råder under et slikt mesterskap. Det kan fort bli et minne for livet uansett hvem som vinner (det viktigste er jo som kjent å delta).

Fikk en kommentar på jobb her om dagen fra en som ikke skjønte at vi våget å dra ned dit fordi fotball-EM garantert var et terrormål. Vel, hjertet kan jo stanse mens en ligger og sover også...

Vet ikke om det blir så mye oppdatering mens jeg er borte, men avslutningsvis, og før jeg stikker av til EM, skal jeg bare vise fram et bilde som jeg hadde på trykk i Avisa Nordland for en tid tilbake. Det er et bilde av sildoljefabrikken i Bodø med en fin innramming av et gammelt gjerde. Ikke mange bilder jeg har tatt som jeg er mer fornøyd med. Du kan jo se nærmere på det til jeg er tilbake fra Østerrike om 10 dager, og kanskje si meg hva du synes...?

Syk og svak

2008-06-02T13:27:00.004+02:00

Helga ble ikke akkurat helt som jeg hadde tenkt. Skulle egentlig ha arbeidshelg, og det startet jo i og for seg greit nok med kveldsvakt på fredag. Men utpå kvelden ble jeg uvel, og det var jeg også lørdag morgen. Det ble imidlertid litt bedre utpå dagen, men på ettermiddagen ble jeg veldig mye verre.

Og slik har vel egentlig helga fortsatt, uten at jeg har klart å spise noe særlig - og det har blitt lite søvn.

I dag, mandag, kjenner jeg meg bedre. Har fått sovet godt i natt, og har til og med klart å spise et par brødskiver i dag.

Selv om dette bildet illustrerer noe annet, ligger det lysere tider foran oss.

Så det ser i alle fall lysere ut, her på den andre siden:)

Arbeidshelg

2008-05-31T10:06:00.003+02:00

Denne helga har jeg arbeidshelg igjen, og det er sikkert noe av grunnen til at det kan finne på å bli litt lite liv her inne på bloggen.

Men selv om jeg må være inne å slite, kan jo du ta deg en tur ut og nyte det gode været i stedet for å sitte her å lese blogg:) Kanskje kan du ta deg en tur ut å seile? DO IT!

Hustavla

2008-05-29T20:16:00.005+02:00

Noe av det første jeg gjorde etter at jeg opprettet denne bloggen, var å legge til "En hustavle" som et fast element. Det er et dikt jeg liker veldig godt. Ikke det at jeg leser veldig mye dikt, men av de jeg har lest, så er det et av de beste.

Jeg liker tanken på at den eneste glede er å glede en annen. Ikke fordi man er noen barmhjertig samaritan(Obs, obs! Bibelsk uttrykk) som drar fra nes til nes for å være til andres gunst, men fordi det gir veldig mye glede tilbake. Synes du ikke?

Men jeg er redd det ofte bare blir med tanken. Man er ikke flink nok til å glede andre, og samtidig bli glade av det selv. Har du fått fem epler og mister ett eple, så er du trist for det eplet du har mistet. Det er slik vi mennesker er satt sammen. Vi klarer kanskje ikke ofte nok å glede oss over alt som tross alt er bra. Og i vår omgang med venner og kolleger preger det oss for mye. Når man treffer nye mennesker så er ofte det første vi gjør å se etter feil, og når du blir bedt om å vurdere verket til en kollega, så blir jeg ikke overrasket om det første du gjør etter å ha sett på det å fortelle vedkommende hvilke mangler og feil verket har.

Så når du starter tilbakemeldingen med alt det negative, vil du kanskje oppleve at den som mottar din vurdering går i forsvarsposisjon.

Kanskje slår samarbeidet med en kollega sprekker dersom du ikke framfører dine synspunkter på riktig måte? Akkurat som isen på dette bildet:-)

Da er det mye lettere å akseptere feilene og manglene du har påpekt, hvis man først har fått vite hvilke kvaliteter arbeidet har. Man får en diskusjon om det som kan være utviklende for begge parter, i stedet for at den ene starter med å kritisere og den andre går i forsvarsposisjon og bare lukker seg for videre diskusjon.

For er det ikke mye artigere å ta oppvasken (negativ opplevelse) hvis du selv har fått være med å spise den herlige maten (positiv opplevelse)?

Spør jeg. Her fra den andre siden.

Lytt med det døve øret

2008-05-28T20:50:00.004+02:00

Fra tid til annen havner man i situasjoner der folk kommer med velmenende råd eller hjelp uten at man har bedt om det. Jeg synes det er veldig fint å få hjelp når jeg trenger det og ber om det. Hvis jeg ikke ber om det, er det egentlig bare provoserende. Hvem er du til å fortelle meg hvordan jeg skal løse et problem før jeg har forsøkt selv?

Pappa er en av de første jeg går til når jeg ønsker råd. Ikke vet jeg om det er slik at pappaer vet alt mulig, men min pappa kan veldig mye om veldig mye. Og da er det veldig godt å kunne henvende seg til ham for å få råd. Mitt opphav har alltid vist meg stor tillit - også til å ta selvstendige valg. Og spesielt pappa presiserer at han stoler på min vurderingsevne og at ingen er bedre til å ta valget enn jeg selv er, før han kommer med råd. Det er egentlig godt å vite.

Pappa er god å ha når man trenger råd. Om sløying av fisk eller hva det måtte være.

Men for å komme tilbake til et eksempel fra innledningen: Mens jeg drev og øvelseskjørte, eller var det like etter jeg hadde fått lappen, eller kanskje det var vinter og glatt, jeg husker ikke helt. Det jeg imidlertid husker er at jeg slet med å parkere bilen i bakken der vi bor, og pappa kom ut for å parkere. Jeg sa at jeg ikke ville ha hjelp, men pappa tok styringen.

Etterpå sa jeg fra om at jeg ikke likte det noe særlig, og pappa beklaget, selv om jeg skjønte at det hele var godt ment. Han gjorde det selvsagt for å hjelpe, mens jeg ønsket å lære meg å mestre selv. Og det er derfor jeg har litt problemer med å få hjelp jeg ikke har bedt om. Jeg ønsker jo å finne min måte å løse det på, jeg ønsker å utfordre meg selv til mestring før jeg spør noen til råds dersom jeg ikke lykkes på egenhånd. Det er jo der hele læringen ligger.

Episoder som dette har jeg opplevd flere av, både før og etter parkeringsepisoden.

Vi journalister har får fra tid til annen stempel med "sosialist" eller "venstrevridd" i panna. Og det er kanskje ikke helt uten grunn. Mange er helt sikkert det, sikkert det store flertall. Derfor er det også litt pussig når mediebedrifter søker etter unge, friske,iderike journalister som kan bringe nye tanker inn i mediehusene rundt om i Norge. Men hvor iderik og frisk, og hvor mange nye tanker trenger man å ha med seg når man likevel får beskjed om at "slik gjør vi det her". Får man fram mangfoldet i samfunnet på den måten? Oppnår man effekt av å søke "unge, friske folk som kan bringe nye tanker inn i mediehuset" hvis man likevel skal fortelle dem hvordan ting skal gjøres? Når man alle stemmene på den måten? Jeg tror ikke det bidrar i riktig retning, i alle fall.

Kanskje skal man tørre å vende det døve øret til?

For all del, alle nyutdannede har behov for rettledning og tilbakemeldinger for å finne sin plass. Det sier seg selv. Jeg mener bare at det blir feil å søke etter, ja, du vet, når det man egentlig trenger er en som adlyder ordre og ikke stiller spørsmål ved hvordan ting blir løst.

Men det er nå slik jeg ser det, her fra andre siden.

Klar,ferdig...

2008-05-27T14:40:00.004+02:00

...gå!

Ja, nå har jeg faktisk opprettet min egen blogg. Hadde egentlig ikke trodd at jeg kom til å gjøre det, men nå er det i alle fall gjort.

Har vært tunge dager på jobb i dag og i går. Å stå opp klokka fem om natta bringer ikke akkurat ut mine beste sider. Jævla turnushelvete! Blir bare sur, umotivert og lei av alt som heter jobb med en turnus som starter klokken seks om morgenen den ene uka, og begynner klokken fire om ettermiddagen den neste. Tror ikke jeg er bygd for det. Men det varer vel ikke evig, får vi håpe. Kanskje ligger det i bakhodet at jeg har 11 dager igjen til neste fridag? Shait...

Jeg har vært flink til å trene det siste halve året. Har et snitt på i overkant av tre treninger per uke, enten på treningssenter eller i svømmehall. Er fornøyd med at jeg har klart å ta meg sammen på det området, for der har det vært for ustabilt over lang tid. Var ikke på trening i går,måtte naturligvis sove etter "nattevakta", og etterpå måtte jeg redigere bilder. Men i dag skal jeg trene, selv om jeg tror det blir litt senere utpå ettermiddagen. Har nemlig ikke fått sove ennå...Og det kjenner jeg trengs før jeg gjør noe som helst.

Legger ved et av mine bilder fra forrige tur til Meløy som ikke nådde helt opp til Galleri Nordland-klasse. Kanskje kunne det vært en tankefull og nedfor Ole-Andreas som sitter på stranda og tenker over hva han skal bruke framtiden til?

Vel,vi høres.