Farlig mobil

I år er jeg inne i mitt niende år som bruker av mobiltelefon. Det blir nok ikke det siste året.

Mange kroner har gått bort til sms siden jeg fikk min Nokia 5110 mobiltelefon med blinklysantenne og gult deksel i andreklassen på videregående. Umiddelbart føltes det som jeg var tatt inn i en ny og eksklusiv klubb hvor jeg plutselig hadde jevnlig kontakt med omverden fra jeg våknet om morgenen til jeg sovnet under SMS-skriving på kvelden. Og fortsatt er det litt på samme viset. Mobiltelefonen er der. Alltid. På do. På hyttetur. På fjellet. På fotballkamp. På senga. På Svartisen. På Mjøsa. Alltid på.

Hvis telefonen mot formodning skulle forsvinne, at jeg ikke vet helt hvor den er, blir alt annet lagt til side. Alt annet blir uviktig. Jeg blir sur. Jeg blir stressa. Tenk om det er nå drømmedama endelig skal ta kontakt med meg på telefon for å fortelle at hun trenger hjelp til et solkremrelatert problem, eller at kongen ringer for å fortelle at jeg er trukket ut blant Norges befolkning til ikke å jobbe mer, men at jeg fra nå av skal ha det så gøy som mulig på statens regning som del av et "gøyhetsprosjekt"(som ikke involverer engler). Og sjansen er der bare når de ringer, etterpå er det for sent. Denne gangen nytter det ikke ringe opp igjen. Hvor er telefonen? Jeg må ha telefonen! Må ha den. Fort! Kan du ringe meg slik at jeg finner telefonen? Vææær så snill! Nååååå! Arrghhhhhhhhh.

Jeg er nok avhengig. Jeg har mobilen med meg over alt, og jeg sjekker den ofte. Særlig hvis den er på lydløs. Da må jeg se på den for å vite om jeg har fått melding. Som regel har jeg jo ikke fått melding. Ingen har ringt heller. Som regel. Men jeg må være klar hvis det skjer. Jeg sjekker også nettet jevnlig. An.no. Nordlys.no. Vg.no. Dagbladet.no. I den rekkefølgen. Som journalist må jeg være oppdatert, kan du vel skjønne.

Her om dagen var jeg på hytte-/fisketur. Jeg fikk ingen fisk. Men jeg fikk en del vann inni telefonen, slik at når jeg presser på skjermen så sprer vannet seg på den. Ikke helt bra, tenkte jeg. Jeg tok ut batteriet, SIM-kort og lot den ligge til tørk. I 10 minutter. Så måtte jeg sjekke om jeg hadde fått sms. Ingenting, og fortsatt vannmerket. Nytt forsøk. 20 minutter. Ingen endringer. Enda en gang. En hel time! Ingenting nytt. Atter en gang. Igjen én time. DER! En sms. Hvem fra? Hva om? Når? Hvorfor? Hvordan?

Blæææh. Kjedelig!

Etter denne utskeielsen lørdag kveld, har faktisk telefonen vært avslått. Jeg har ikke sett etter SMS. Jeg vet ikke om vannet har trukket ut av skjermen... 15 og en halv time!

Og slik har jeg tenkt å la det være en stund. Jeg skal se hvor lenge jeg klarer meg uten. Nå har jeg ferie, det er nå jeg har sjansen. Pause fra an.no mens jeg sitter på do. Pause fra mer eller mindre intetsigende sms. Pause fra alle andre - og meg selv!

Men hva skal jeg egentlig gjøre nå??? Og hvor mange har prøvd å få tak i meg mens jeg har telefonen av???

Følg med, følg med...